3.2. Tyrkia etter den 2. verdenskrigen (1945-1980)

Sammenliknet med kurderne i Irak og Iran var kurderne i Tyrkia langt mindre selvbevisste og dessuten langt dårligere organisert. I tillegg var regimets offisielle holdning at det ikke fantes noen kurdere i det hele tatt; uansett var de ikke et eget folkeslag, men snarere "tilbakestående og primitive fjelltyrkere". Med det politiske klimaet etter den andre verdenskrigen fikk kurderne imidlertid nye livsvilkår gjennom møtet med den vestlige kapitalismen, åpningen for flerpartisystem fra 1946 og medlemskapet i NATO fra 1952.

3.2.1. Fra Marshall-hjelp til General Gürsel

Selv om det kemalistiske Tyrkia var klart fascistisk-inspirert, hadde regimet valgt å holde seg uten for krigen for å unngå å provosere Sovjet. I mellomtiden var den vestlige frykten for sovjetisk ekspansjon blitt stadig mer påtrengende. Allerede i 1950 hadde Tyrkia tatt mot over 200 millioner dollars i militærstøtte fra USA, sammen med 1.200 amerikanske militærrådgivere. USA og NATO satset massivt på å motarbeide alle former for venstretendenser, bla. gjennom oppbyggingen av den hemmelige GLADIO-hæren med "Stay Behind"-grupper i alle medlemsland. Selv om det i prinsippet var en dypt bevart hemmelighet, ble flere av disse gruppene likevel brukt aktivt til bekjemping av opprørske elementer, med både Hellas, Italia og Tyrkia som spesielt viktige innsatsområder. I Tyrkia ble den tidligere SS-offiseren Ruzi Nazar utpekt til kontaktperson med CIA, og helt fra begynnelsen ble det satset bevisst på å verve personer som tilhørte den ytterste høyresiden i landet (NOTE 9). Det er denne undergrunnsorganisasjonen som har utgjort kjernen i arbeidet med å bekjempe så vel venstresiden som kurderne opp gjennom årene, med metoder som har omfattet bl.a. "snikmord, bombinger, væpnete ran, tortur, overfall, bortføringer, trusler, provokasjoner, milits, gisseltaking, brannstifting, sabotasje, propaganda, desinformasjon, vold og utpressing" (Directive ST 31/15 for Operations Against Irregular Forces, sitert av Fernandes 1998). I mellomtiden er de blitt kjent under navnet Departementet for Spesialkrig (Özel Harp Dairesi - ÖHD), eller rett slett "kontrageriljaen" (Fernandes 1998, Komisar 1997) (NOTE 10). Men også økonomiske midler ble tatt i bruk. Fra 1948 fikk Tyrkia dermed tilbud om Marshallhjelp, som satte i gang ringvirkninger på både kortere og lengre sikt: I 1948 fantes det bare 1.750 traktorer i hele landet, mens det i løpet av 1950 ble økt til 10.000. I 1953 og 1954 var tallet henholdsvis 30- og 40.000 (McDowall 1996, Schick og Tonak 1987:281). For mange kurdiske småbønder betød det økonomisk katastrofe, fordi de var for fattige til å leie en traktor hos den lokale store jordeieren. Mange ble nødt til å selge sin jord, men bare noen få fikk mulighet for å bli f.eks. landarbeidere eller mekanikere. Andre begynte å engasjere seg i smugling, noe som i første omgangen ble gjort av den enkelte og uavhengig av stormennene. Med den økende økonomiske betydningen (NOTE 11) ble den likevel snart tatt over av den tradisjonelle eliten og et nytt lag av entrepenører og mellommenn. I 1947 hadde dessuten 2.000 agha’er fått lov å vende tilbake fra sitt tvungne eksil, for å innta sine tidligere posisjoner. De ble raskt en viktig støtte for det nye Demokratpartiet som hadde rent flertall i parlamentet fra 1950 til 1960 (NOTE 12), og som flittig benyttet seg av den tradisjonelle stammelojaliteten for å sikre stabil velgeroppslutning. Flere bønder ble f.eks. tilbudt et lite jordlodd fra "sin" agha, slik at de kunne bli boende og beholde sin plass i den gamle stammestrukturen, selv om de nesten ikke kunne forsørge seg selv. På denne måten var hele Diyarbakir-provinsen velgermessig kontrollert av under 20 storgodsordeiere, og ved valget i 1954 vant følgelig Demokratene 34 av 40 seter i hele det tyrkiske Kurdistan. I motsetning til tiden før den andre verdenskrigen brukte den gjenoppståtte agha-klassen imidlertid ikke lenger sin makt til å få mer uavhengighet fra staten, men tvertimot til å la seg ytterligere integrere med den tyrkiske eliten (McDowall 1996:400).

Samtidig ble Demokratregimet stadig mer repressivt og drev med innskrenkinger i pressefriheten allerede fra 1952 og en hard kurs over for demonstranter. Den allmenne misnøyen var voksende. Tidligere måtte bøndene f.eks. arbeide fire ukedager for den lokale agha. Ved inngangen til 60-tallet hadde maskiner gjort denne arbeidskraften overflødig, mens profitten gikk til å understøtte jordeierklassens privilegier og stadig mer kosmopolittiske liv (Licht am Horizont: 18-19) (NOTE 13). Allerede så tidlig som i januar 1951 ble det vurdert at det fantes ca. en million arbeidsløse innvandrere fra landsbygden i byene, noe som etterhvert ble et voksende problem. Rundt 20% bodde nå i byene, mens tallet var ca. 30% i 1960 (Ahmad 1977:136, 144). De fleste innflytterne slo seg ned i de såkalte gecekondu-slumforstedene (NOTE 14), som fostret stadig større problemer og sosial uro. I 1955 forsøkte f.eks. regjeringen å hisse opp befolkningen mot utsiktene til innlemming av Kypros i Hellas, og organiserte "spontane" studentdemonstrasjoner til støtte for sin politikk. I løpet av kort tid utviklet de seg imidlertid i ukontrollert retning, da Istanbuls fattigfolk begynte å plyndre både greske og tyrkiske butikker (NOTE 15).

For mange så det ut som om det tidligere ettpartisystemet bare var blitt erstattet av et nytt ettpartisystem, og Demokratene stod heller ikke for noen ny linje over for de kurdiske nasjonalkravene. I 1959 krevde president Bayar og statsminister Menderes dødsdom over 49 ledende intellektuelle med kurderbakgrunn, fordi de offentlig hadde beskyldt en rekke tyrkiske politikere for rasisme. Saken fikk stor oppmerksomhet over hele landet og den 8. mai 1960 brøt det ut større protester og demonstrasjoner i flere kurdiske byer. 315 demonstranter ble skutt i hjel, mens 754 ble såret (McDowall 1996:403-5). 19 dager senere tok 32 yngre offiserer over makten gjennom et kupp, ledet av den eldre general Gürsel (NOTE 16). Demokratpartiet ble oppløst og Menderes henrettet, mens tusener ble satt i fengsel og straffet. Juntaen ble deretter splittet på om de raskt skulle føre tilbake makten til de sivile, eller om de burde endre samfunnet mer grunnleggende i tråd med sine egne idealer. Til slutt ble de 14 mest ytterliggående utrensket av rekkene, bl.a. obersten Alparslan Türkesh som i 1944 hadde ivret for tyrkisk krigsdeltaking på den nazistiske siden og fortsatt var kjent for sine fascist-sympatier. Deretter la rest-juntaen frem den mest liberale grunnloven i Tyrkias historie, som bl.a. gjorde det tillatt å streike og å danne fagforeninger — innen visse grenser. Valgreglene ble endret til proporsjonal representasjon, slik at det ble lettere å bli valgt inn i nasjonalforsamlingen og vanskeligere å få et overveldende flertall.

Juntaen hadde imidlertid også vært radikal på en annen måte: Selv om Mustafa Kemal hadde forsøkt å utrydde ethvert tilløp til et tradisjonalistisk kurdisk lederskap, hadde hans regime ikke gjort noe ved den eiendomsstrukturen som gjorde at aghalik-systemet kunne fortsette. Slik sett fulgte offiserene nå bare opp der "Atatürk" hadde stoppet, bl.a. ved at en av deres første handlinger var å internere en stor del av de mest innflytelsesrike storgodseierne, sjeikene og stammelederne. Sammenlagt var det 485 mennesker som ble sett på som representanter for den kurdiske opprørsviljen i regionen. Flere av de internerte ble mishandlet, f.eks. ved å få slått ut sine tenner eller å bli nedsenket i en fekaliegrav opp til halsen (Besikçi 98). De 55 aghaene som ble oppfattet som farligst ble tvangsflyttet til ulike plasser i Vest-Tyrkia og Anatolia. 189 av dem ble løslatt etter kort tid, men en overgang var det likevel det første virkelige forsøket til en moderne tyrkisk regjering på å bryte makten til de føydale jordeierne i øst. Initiativet hadde da også straks ført til mye debatt bl.a. på universitetene, i pressen og i de politiske partiene, og reformen var allerede blitt utropt til å være en av de viktigste sosialreformene i 120 år, etter Mahmud II som var sultan i perioden 1808-39. Men da det igjen ble innsatt en sivil regjering i 1961, ble de fleste av tiltakene omgjort med et pennestrøk av statsminister Inönü. De 55 deporterte aghaene ble benådet og fikk vende tilbake for å innta sine gamle posisjoner (Ahmad 1977:216-217).

Selv om grunnloven var liberal, var derimot den første sivile samlingsregjeringen svært konservativ (noe som da også var blitt notert av det britiske tidsskriftet The Economist: De mente det var vanskelig å forestille seg noen særlig reformiver i en regjering som omfattet representanter for både "feudal landlordism, big business and religious fanaticism", Ahmad 1977:217). Men om det var uenighet om den sosiale tilnærmingen, var imidlertid militæret og de sivile skjønt enige om å møte kurderne med en fortsatt nasjonal undertrykking: Dermed kunne de også samles om en ny og hardere kurs, som bl.a. innebar at gamle kurdiske stedsnavn etterhvert skulle byttes ut med tyrkiske navn.

Imidlertid skulle det fortsatt gå nærmere 14 år og et nytt militærkupp i 1971 før det ble gjort alvorlige forsøk på å bygge selvstendige kurderpartier. Ett av disse partiene var det svært unge Kurdistans Arbeiderparti (PKK), til den tiden ett av 10-12 ulike kurderpartier pluss over 30 andre venstregrupperinger i Tyrkia, der rundt halvparten drev med væpnete aksjoner — mot både regjeringen, fascistene og hverandre. I mellomtiden hadde med andre ord det politiske landskapet endret seg betydelig fra det mer ensrettete 1950-tallet:

3.2.2. Polarisering og radikalisering

Med fremveksten av kapitalismen i Tyrkia var det skapt grunnlag for en rekke nye politiske bevegelser, med hver sine svar på moderniseringen, nærmere bestemt sosialisme, fascisme og islamisme. På hver sin måte skulle de få avgjørende innflytelse på den kurdiske befolkningen i landet, som etterhvert også begynte å opprette egne organisasjoner. Partipolitisk kan de nye strømningene festes kronologisk til stiftelsen av Tyrkias Arbeiderparti (TIP) i 1961, eks-obersten Alparslan Türkesh sin overtakelse av et mindre høyreparti i 1965 og med Necmettin Erbakan sin overgang fra næringslivstopp til partileder for det religiøse Nasjonale Ordenspartiet i 1969 og deretter det Nasjonale Frelsespartiet fra 1971. I 1965 var det også et forsøk på å stifte et såkalt KDP-Tyrkia etter sør-kurdisk (nord-irakisk) modell, men det forble marginalt bl.a. fordi de politisk aktive kurderne i hovedsak meldte seg inn i de tyrkiske partiene. De tre nye partiene pluss KDP var i seg selv tegn på den polariseringen som etterhvert skulle vise seg som et varig kjennetegn ved det politiske systemet i Tyrkia. Samtidig drev også de to "gamle" partiene stadig lenger fra hverandre, etter at Demokratene hadde gjenoppstått som Rettferdighetspartiet (AP), og Mustafa Kemals gamle parti CHP (det Republikanske Folkepartiet) var gått i sosialdemokratisk retning. Under ledelse av Süleyman Demirel ble AP nå kjent for å knytte bånd bl.a. med militante sunni-muslimer og sterkt høyreorienterte kretser i forretningslivet, lærerstanden og politiet, mens CHP fikk sin oppslutning fra bl.a. radikale fagforeningsfolk, venstreorienterte alevitter (shia-muslimer) og kurdere. Den nye kursen til CHP ble imidlertid først fullbyrdet etter at den gamle partilederen fra Atatürks tid, Ismet Inönü, ble skiftet ut med den 46 år gamle Bülent Ecevit i 1972. Til sammen har de fem partiene siden den gangen utgjort grunnstammen i det tyrkiske partisystemet, ved siden av den fremvoksende kurderidentiteten.

A. SOSIALE ENDRINGER

Bak utviklingen lå det bl.a. en rekke viktige strukturelle og sosiale endringer: Før Marshall-hjelpen var Tyrkia i hovedsak et tilbakeliggende jordbruksland med kemalismen som eneste tillatte ideologi. I den grad det fantes f.eks. klassebevissthet var den dels ikke organisert, og dels ble den aktivt motarbeidet av regimet. Og selv om industrialiseringen hadde skutt fart utover 1950-tallet, var økonomien fortsatt dominert av et stort antall småbedrifter og selveiende bønder, med storindustrien og bankene konsentrert i Vest-Tyrkia, småindustrien i Anatolia (sentral-Tyrkia) og den tradisjonelle agha- og godseierstrukturen i Kurdistan (Øst-Tyrkia), der flertallet var forpaktere av andres jord og selv måtte nøye seg med et magert utbytte (NOTE 17). Av de nye partiene stod TIP sterkest i Vest-Tyrkia og i Kurdistan, mens fascistene og islamistene stod sterkest i Anatolia (Türkesh ble valgt inn i parlamentet for Adana i 1965, mens Erbakan ble innvalgt som uavhengig kandidat fra Konya i 1969).

Den økonomiske utviklingen var dermed svært ujevnt fordelt, både sosialt og geografisk. Millioner av mennesker søkte fra jordbruksdistriktene til byene, men måtte ofte flytte videre til de europeiske storbyene eller ende opp som arbeidsløse i gecekondu-slummen. Hjemsendte penger fra gjestearbeiderne ble — den gangen som nå — en av de viktigste inntektskildene for mange familier og landet som helhet. Andre igjen søkte lykken som studenter eller soldater, men det var liten utsikt til meningsfylte oppgaver i det forvokste og foreldete stats- og militærapparatet. Mot slutten av 1960-tallet var situasjonen flere steder blitt eksplosiv, noe som ikke en gang en ny militærintervensjon kunne rette opp på — tvertimot.

Arbeiderklassen og fagbevegelsen

Selv om det hadde eksistert fagforeninger helt siden slutten av 1800-tallet, hadde de aldri fått skikkelig fotfeste, bl.a. ettersom de konstant ble overvåket og undertrykt. I 1952 var det blitt opprettet en ny halvoffisiell hovedsammenslutning, Türk-Ish, med støtte fra det anti-kommunistiske AIFLD (American Institute for Free Labor Development) (Schick og Tonak 1987:319). Likevel var det først med innføringen av streikeretten at det for alvor ble bevegelse på arbeidsplassene. I tid falt det sammen med den økende urbaniseringsgraden som nærmet seg 40% i 1970. Alene i årene 1960-70 kom det 5 millioner innflyttere til byene. Dermed økte bybefolkningen fra 9 til 14 millioner, mens det samlete folketallet gikk fra 27 til 35 millioner. Arbeidsstyrken vokste kraftig, sammen med antallet arbeidsledige og ansatte i den såkalte "uformelle sektoren". Det samme gjorde fagorganiseringen; fra 296.000 i 1963 (der det ble innført lover som gjorde det enklere å opprette foreninger) til over 2 millioner i 1971. Også antallet bedrifter tilknyttet arbeidsgiverforeningen var økende — fra 1500 til over 10.000 i 1970. Særlig fra 1966 kom det et stort innrykk av nye fagforeningsmedlemmer, der tallet ble fordoblet på bare ett år (374.000 i 1966; 835.000 i 1967). Det samme skjedde i 1969-71, slik at det i løpet av noen få år nærmest plutselig befant seg over 2 millioner fagorganiserte i Tyrkia som krevde gjennomslag for sine interesser. Før det var organisasjonsgraden nærmere 1/3 av alle lønnsarbeidere, en andel som nå var sterkt økende (Schick og Tonak 1987:49, 156, 174, 316).

På denne måten økte konfrontasjonen i arbeidslivet, mens de ulike partene ble stadig mer organisert. Fagbevegelsen var i mellomtiden blitt en virkelig folkebevegelse, og de politiske følgene ble stadig mer merkbare. De eksisterende organisasjonene føltes snart utilstrekkelige i forhold til de kreftene som var blitt sluppet løs. I 1967 brøt en gruppe fagorganiserte med det statskontrollerte Türk-Ish, som ble beskyldt for å samarbeide med bedriftseierne og å forsøke å heve seg kunstig over partipolitikken. Det nye forbundet DISK (Konføderasjonen av Revolusjonære Fagforeninger — Devrimci Isçi Sendika Konfederasyonu) oppnådde fort nærmere 60.000 medlemmer (dvs. 15% av de fagorganiserte) og ble straks involvert i en lang rekke arbeidskamper (Landau 1974:94) (NOTE 18).

Småborgerskap og storborgerskap

I mellomtiden hadde også mekaniseringen av jordbruket tatt seg opp igjen etter noen års stagnasjon. I 1970 var traktorantallet oppe på 105.865 (mot 40.000 i 1954), og i 1980 var det blitt hele 435.000 (McDowall 1996, Schick og Tonak 1987:281). Utviklingen gikk med andre ord svært fort, og resultatet var et økende antall mennesker som flyttet fra landet til byen, eller som prøvde lykken som gjestearbeidere i Vest-Europa. Mennesker ble bokstavelig talt dratt opp med roten, og frustrasjonen var voksende både blant bønder og småhandlende som følte at deres tradisjonelle livsstil var truet. Fra midten av 1960-tallet kunne aviser svært ofte bringe rapporter om vold mot lærere, som åpenbart ble oppfattet som representanter for en truende utvikling kjennetegnet ved urbanisering og modernisering. Særlig i de kurdiske områdene var det mange slike hendelser. Det var også fleree tilfeller av hærværk mot Atatürk-statuer, dvs. symbolet på det moderne, sekulære og tyrkiske Tyrkia (Ahmad 1977:380).

I tillegg hadde den tyrkiske kapitalismen ikke bare vokst frem i kraft av seg selv, men var i høy grad blitt innført fra utsiden i form av amerikansk kapital og investeringer. Konkret gjorde dette at mens alle de største selskapene var utenlandskeide eller i hvert fall ble drevet i nært samarbeid med internasjonal storkapital (av personer f.eks. fra Koç-, Tashkent- eller Sabanci-familien), var fortsatt de "innfødte" og lokale næringsdrivende stort sett enten f.eks. jordeiere, teppehandlere eller butikksinnehavere. I 1966 anslo regjeringen at det var ca. 1½ million små selvstendige næringsdrivende, som sammenlagt forsørget 5-6 millioner mennesker. Det var denne svært store andelen av befolkningen som nå følte seg truet med å bli fratatt sitt økonomiske livsgrunnlag (Ahmad 1977:243).

Mange så på dette som en type nasjonal ydmyking, som igjen ble forsterket av at USA også var militært tilstede gjennom sine NATO-baser og etterretningspersonell. Andre så det som en religiøs krenking, ettersom mange av de mindre handelsmennene ofte var dypt religiøse, og ofte hadde bånd til næringslivet i de muslimsk-arabiske landene. Geografisk betød det en splittelse mellom de små og mellomstore kjøpmennene i Anatolia og den Istanbul-baserte storkapitalen, knyttet bl.a. til banker og forsikringsvesen. I 1971 ble splittelsen fullbyrdet ved at storindustrien brøt ut for å stifte sin egen private sammenslutning kalt TÜSIAD, som etterhvert skulle spille en stadig mer åpenlys politisk rolle (Finkel og Sirman 1990:230).

Militæret

Heller ikke militæret unngikk forandring i disse årene. Helt tilbake til frigjøringskrigen på 1920-tallet har militærinstitusjonen hatt en betydningsfull rolle i Tyrkia, ikke minst som statsmaktens redskap til å spre sekulær og republikansk tankegang med verneplikten som et viktig omdreiningspunkt (Hale 1994:80). En viktig årsak til 1960-kuppet var at offiserene følte seg nedgradert av politikere som bare så på militæret som en tyngende utgiftspost (NOTE 19). Det siste bildet var nå i rask endring, ettersom militæret på en helt ny måte holdt på å bli en selvstendig aktør innen nasjonaløkonomien: I 1961 ble det opprettet et eget militærfond (Hærens Gjensidige Hjelpefond eller Ordu Yardimlashma Kurumu) der 80.000 tyrkiske befal ble forpliktet til å sette inn 10% av sin årslønn. I løpet av få år ble OYAK-fondet en virkelig tungvekter, ettersom det ikke alene tilbød lån og rabattordninger for medlemmene, men også begynte å investere. På 10 år økte de sine finanser fra TL 8,6 millioner til TL 502 millioner, og kjøpte seg kontroll f.eks. over flere sementfabrikker, boksematindustri og 42% av de tyrkiske Renault-aksjene (Ahmad 1977:281). De ledende offiserene ble dermed forvandlet til et delvis selvforsynt og privilegert samfunnslag, som ikke lenger trengte å sette sin lit politikerne. Tvertimot var det nå politikerne som forsøkte å innynde seg hos militæret (Ahmad 1977:194-5). (NOTE 20).

Utdanningsrevolusjon

Alle disse forholdene kunne ikke unngå å bli bemerket av ungdommen, som utgjorde over halvparten av Tyrkias befolkning: Så sent som i 1980 var 2/3 av Tyrkias befolkning under 35 år, og potensialet for misnøye tilsvarende stort. Fra 1960 til 1970 økte antallet studieplasser fra 44.000 til over 75.000 (Hale 1994:177), mens antallet studenter gikk fra litt under 100.000 i 1965 til nesten 150.000 i 1969. Det fant også sted en firedobling av studenttallet ved de religiøse utdanningsinstitusjonene til nesten 40.000, men ingen plasser var kapasiteten stor nok til å fange opp etterspørselen (Shick og Tonak 1987: 156, 174). Deretter stagnerte veksten i antallet studieplasser, mens søkertallet fort gikk opp til 360.000 i 1977 (McDowall 1996:411). Resultatet var stadig mer overfylte skoler, høgskoler og universiteter, samt et voksende lag av både sinte og frusterte ungdommer uten noen særlige fremtidsutsikter — verken på landsbygden, i slummen eller etter endt utdanning. Etterhvert ble dette laget en ren "heksegryte" av opprørstrang, kriminalitet og politiske protester. Mot slutten av 1960-tallet fikk ungdomsopprøret også viktige konsekvenser for den videre samfunnsutviklingen.

B. VENSTRESIDEN OG KURDERNE VÅKNER

Tyrkias Arbeiderparti

Med stiftelsen av TIP var det skapt noe helt nytt innen tyrkisk politikk (NOTE 21), og partiet ble på flere måter retningsgivende for mye av det som skulle prege tiden fremover: I 1961 ble partiet stiftet av en rekke fagforeningsfolk, og i 1965 ble de valgt inn i parlamentet med 15 mandater og 3% av stemmene, dvs. 300.000 personer. I 1967 var de med å starte opp DISK som to år senere stod i spissen for den største generalstreiken i tyrkisk historie (800.000 i streik mot en lov som skulle hindre de mindre fagforeningene). Disse årene var partiets høydepunkt, der de nådde et medlemstall på ca. 12.000, derav 5.000 i Istanbul. På landsbygden trakk de særlig stemmer fra kurdere og alevitter. I 1968 ble de det første partiet med en kvinnelig partileder, universitetsprofessoren Behice Boran. Og i 1970 vedtok TIPs 4. partikongress en formulering om at det virkelig fantes et kurdisk folk i Øst-Tyrkia, som ble undertrykt av de styrende i landet gjennom assimilering og forfølging:

"There is a Kurdish people in the East of Turkey…The fascist authorities representing the ruling classes have subjected the Kurdish people to a policy of assimilation and intimidation which has often become a bloody repression" (McDowall 1996:406-7).

Aldri tidligere hadde et lovlig parti med sete i nasjonalforsamlingen så uttrykkelig anerkjent eksistensen av et kurdisk folk i Tyrkia. Ett år senere, i 1971, ble TIP imidlertid forbudt og oppløst av militæret, i tillegg til at dets ledere ble fengslet bl.a. for pro-kurdisk og separatistisk aktivitet (Gunter 1990:16). Resultatet av rettssaken var at de 15 mest fremtredende TIP-lederne ble idømt fengselsstraffer på mellom 12½ og 15 år, og at TIP-epoken foreløpig var over (Landau 1974: 131).

KDP-Tyrkia og DDKO

I denne perioden fikk også den kurdiske bevegelsen mer selvtillit, og så tidlig som i mai 1961 ble det gjennomført demonstrasjoner i Mardin, Deykir, Siverek, Diyarbakir, Bitlis og Van, der kurdere gikk med plakater med slagord som "Vi er ikke tyrkere, men kurdere" og "Ned med Gürsel, Menderes og Inönü — De er alle tyranner" (NOTE 22). Fra 1962 begynte bl.a. journalisten Musa Anter å skrive artikler om kurdisk språk, litteratur og folklore og en kort stund fantes det også et tospråklig månedsblad med utspring i Istanbul, som utkom under varierende navn (Dicle-Firat; Dicle Kayanaghi; Deng; Riya Newe). I 1965 forsøkte noen av de mest ambisjøse å stifte et eget KDP-Tyrkia etter inspirasjon fra KDP-Irak, men partiet fikk bare høyst begrenset eller ingen støtte fra de tyrkisk-kurdiske stammelederne (Imset 1992:385). Partiets grunnlag var derfor bare det forholdsvis lite sjiktet av høytutdannete kurdere med tidligere tilknytning til den gamle kurdiske eliten, dvs. personer som ikke var interessert i å stille spørsmålstegn ved de sosiale skillene i samfunnet. Dermed klarte de heller ikke å slå noen virkelige røtter, og etter drapet på partistifteren Fait Bucak i 1967 ble de snart splittet opp i en rekke stridende fraksjoner rundt den nye partisekretæren Sait Elci og hans rival Dr. Sait Kirmizitoprak (også kjent under dekknavnet "Sivan"). Den siste gruppen ble snart kjent som Sivan-gruppen eller Sivancilar, som bl.a. støttet Jalal Talabani i partistriden innad i KDP-Irak og beveget seg i klart pro-sovjetisk og sosialistisk-inspirert retning. Som følge av militærinngrepet i 1971 flyktet imidlertid hele ledelsen til Irak, der både Elci og Kirmizitoprak ble drept under interne oppgjør (NOTE 23).

Stadig fler kurdere søkte imidlertid til det Tyrkiske Arbeiderpartiet, f.eks. Tarik Ziya Ekinci som ble parlamentsmedlem i 1965 og generalsekretær for partiet i 1968. Sammen med Mehmet Ali Aslan (senere PKK-medlem) var han blant de ledende for å sette kurdernes nasjonale rettigheter på dagsordenen i partiet. Det samme året som stiftingen av DISK, dvs. august i 1967, ble det opprettet kurdiske "nasjonale komitéer", som bl.a. arrangerte massemøter og fordømte den tyrkiske Demirel-regjeringen for å ignorere lokalbefolkningens behov for utdanning og økonomisk utvikling. Massemøtene utviklet seg raskt til å bli den største kurdiske mobiliseringen mot staten siden det siste opprøret i 1938, med henholdsvis 10.- og 25.000 mennesker i Silvan og Diyarbakir.

Ledelsen av den kurdiske nasjonalbevegelsen var nå definitivt ved å bli overtatt av de bybaserte borgerlige intellektuelle, samt studenter og arbeidere. I 1969 ble det opprettet et organisert nettverk av kulturforeninger over hele Sør-Kurdistan/Øst-Tyrkia samt i Izmir, Ankara og Istanbul: Devrimci Doghu Kultur Ocaklari eller "Østens Revolusjonære Kulturforeninger" som var den første legale kurdiske organisasjonen i republikkens historie. Mange av DDKO sine ledere var også medlemmer av enten TIP eller KDP-Sivancilar, og bevegelsen kunne snart opprette kontorer i nesten hver eneste by der det fantes kurdere (Imset 1992:387). DDKO kjempet for borgerrettigheter, folkeopplysning og utdanningsprogrammer, og rettet seg særlig mot bønder og kvinner. I 1969 stod de bak enda større demonstrasjoner enn i 1967, etter drapet på to ledende aktivister. Svaret fra statsmakten var en omfattende militær undertrykkingskampanje, og i januar 1970 sendte Ankara kommandosoldater til regionen for å oppspore separatister og lete etter våpen (Gunter 1990:18) (NOTE 24). I oktober måned ble DDKO-lederne arrestert og idømt 10 års fengsel. Med militærintervensjonen i 1971 ble ytterlige tusener av aktivister arrestert for "separatisme" og stilt for militærdomstolen i Diyarbakir. Kanskje så mye som 75% av dem kom fra landsbygden, noe som i så fall indikerer hvor omfattende politiseringen av landbefolkningen hadde nådd i løpet av bare noen få år (McDowall 1996:410).

C. STATEN OG HØYRESIDEN MOBILISERER

Militærinngrepet i 1971 var likevel bare et foreløpig høydepunkt i en mer eller mindre offisiell kampanje rettet mot både venstresiden og kurderne: Det var fortsatt forbudt å opprette partier som ønsket seg et annet økonomisk og politisk system, og i 1963 hadde nasjonalforsamlingen satt ned den offisielle Kommisjonen til Bekjempelse av Kommunismen (Komünizmle Mücadele Komisyonu), som stod i spissen for en rekke anti-kommunistiske kampanjer og bidro til å piske opp stemningen. Så tidlig som i 1962 begynte møtene til TIP å bli angrepet av politiet, og på et massemøte i Bursa i 1965 ble seks partimedlemmer alvorlig såret da forsamlingen ble overfalt av over 1.000 høyreorienterte motdemonstranter som ropte "død over kommunismen". Daværende partileder Mehmet Ali Aybar anklaget åpenlyst regjeringen for å være ansvarlig. Det samme året ble også hovedkvarteret til den halv-statlige fagorganisasjonen Türk-Ish utsatt for en politirazzia, pga. deres "svarteliste" over parlamentsmedlemmer som ikke burde gjenvelges fordi de var fiendtlig innstilt over for fagorganisering. Retten ga politiet medhold i følge valglovens artikler 37 og 122, og både presidenten og generalsekretæren til Türk-Ish ble rettsforfulgt (Ahmad 1977:226).

Fascismen på fremmarsj

Det mest illevarslende for venstresiden var likevel da en gruppe fascister rundt kupp-veteranen Alparslan Türkesh tok over et mindre høyreparti, som etterhvert ble kjent som MHP eller den Nasjonale Bevegelsens Parti (Milliyetçi Hareket Partisi) (NOTE 25). I løpet av kort tid ble det forvandlet til et rent fascistparti, komplett med førerkult og paramilitære aktivister. Fra 1966 ble det rapportert om treningsleire for høyreorienterte komandolar, og fra 1968 begynte de første angrepene mot venstreorienterte studenter utført av MHP-aktivister med tilnavnet "de Grå Ulver" (Bozkurtcular). Navnet tok de fra det dyret som i følge et gammelt tyrkisk sagn hadde ført den siste tyrkiske stammen ut fra Altai-fjellene i Sentral-Asia på vei mot det nåværende Tyrkia. MHP spilte åpent på pan-tyrkiske visjoner og var sterkt rasistisk både over for kurderne og en rekke andre nasjonale mindretall. Samtidig ga det seg ut for å være et "sentrumsparti", mens det kom med voldsomme utfall mot "den unasjonale finanskapitalen" som truet med å ødelegge det tyrkiske næringslivet. På denne måten opererte MHP både på siden av og i nært samarbeid med statsmakten: På den ene siden hadde de svært mange forbindelser til etterretningstjenesten og politiet (NOTE 26), men på den andre siden ønsket de en mye mer vidtgående militarisering av samfunnslivet, med sterk vektlegging av "lov og orden" og en sterk leder (Landau 1974: 241). Noe annerledes forholdt det seg med islamistene:

Islamistene

I tiden frem til militærkuppet i 1980 ble den religiøse høyresiden etterhvert en stadig voksende utfordring både for venstresiden, kurderne og det etablerte systemet som helhet. Under ettpartistyret hadde de muslimske kretsene eksistert som en type "motkultur" mot den offisielle sekularismen. Med innføringen av flerpartisystem ble det nye tider for de muslimske brorskapene, som begynte å spille en stadig mer aktiv og politisk rolle i samfunnet. De dypt religiøse delene av befolkningen hadde lenge vært frustert over den harde forfølgingen fra statsmaktens side, og ble nå tilsvarende frustert pga. moderniseringstrusselen. Dermed var de fiendtlig innstilt ikke alene over for kemalismen, men også over for venstresiden og for den kurdiske bevegelsen: Utover 1960-tallet var det ikke bare lærere som ble overfalt av desperate muslimer på landsbygden, men også en rekke TIP-medlemmer og kurderaktivister (Ahmad 1977: 380) (NOTE 27).

Muslimene var først og fremst knyttet sammen av bånd som gikk på tvers over grensene, frem for av nasjonalitets- eller andre bånd (NOTE 28). Likevel så de skiftende tyrkiske regjeringene og statsmakten på islamistene som et mindre onde, og gjorde reglene for religionsutøving stadig mer lempelige. Islamismen ble betraktet som en måte å avlede venstreorientert og kurdisk radikalisme, og satt i sammenheng med myndighetenes offisielle oppfordringer til å bekjempe kommunisme og andre "fiender av nasjonen" (Ahmad 1977:378-9, Birand 1987:123). Det partipolitiske uttrykket for denne bevegelsen ble etterhvert Necmettin Erbakans religiøse Nasjonale Ordensparti (Milli Nizam Partisi) fra 1969 og deretter det Nasjonale Frelsespartiet (Milli Selamat Partisi) fra 1971. MNP ble straks latterliggjort av pressen, men allerede ved valget i 1973 klarte MSP å bli det tredje største partiet, med 11,8% av stemmene. Gjennom vektleggingen av det muslimske fellesskapet skulle Tyrkia klare å bli industrialisert uten å ta med seg ulempene i form av "materialisme" osv. Partiet appellerte bevisst til "den lille mann" som følte seg fanget mellom storkapitalen og fagbevegelsen (Schick og Tonak 1987:228-229). Partiet tok også over Erbakans plattform fra tiden som TOBB-leder, dvs. en avvisning av utenlandsk dominans innen økonomien og samfunnslivet, bl.a. representert ved USA og "frimurerklubben" EEC (det senere Europeiske Fellesskapet og den Europeiske Unionen).

D. DET REVOLUSJONÆRE VENSTRE

Ungdoms- og studentopprør

Mot slutten av 1960-tallet slo polariseringen inn for fullt på utdanningsinstitusjonene. Allerede på 1950-tallet var det mange studenter som hadde vært aktive innen politikken. Nå ble både student- og aktivisttallet mangedoblet, og radikaliseringen bare fortsatte. Men selvom studentene i høy grad var påvirket av omgivelsene, kom de også til å utvikle sine helt egne forestillinger — bl.a. om deres egen ledende rolle. Særlig 1960-kuppet hadde gjort et stort inntrykk på studentmiljøene, og idéene om "det progressive militæret" var en rotfestet tanke (NOTE 29). Den ringe utviklingsgraden innen industrien og dermed også av industriarbeiderklassen hadde lenge gjort at de intellektuelle drev i retning av å se militæret som både en potensiell arbeidsplass og som en avgjørende institusjon for å modernisere og utvikle landet. I 1961 stiftet den unge skribenten Doghan Avcioghlu en ukeavis ved navn Yön ("retning") med et manifest som raskt klarte å samle underskrifter fra 500 fremtredende intellektuelle, bl.a. en lang rekke professorer, forfattere, journalister og økonomer. Det hyllet militærjuntaen for å ha stoppet "de anti-kemalistiske kreftene", og tok til orde for en allianse mellom de radikale intellektuelle og de progressive kreftene i militæret (NOTE 30). I løpet av kort tid klarte Yön å oppnå en leserskare på 30.000 personer, noe som var et virkelig høyt tall for en venstreavis på den tiden. I 1965 leste 40% av studentene i Istanbul Yön regelmessig, og avisen etterlot en varig innflytelse i studentmassen (Landau 1974: 50-64). Helt frem til rundt 1968 var det f.eks. vanlig at studentene oppførte seg forskjellig ut fra om det var enten politiet eller militæret som ble satt inn mot demonstranter: Politiet ble møtt med fyrop, mens militæret gjorde at studentene bare stakk av eller begynte å rope slagord om "bygg en nasjonal front", eller "hæren og studentene, skulder ved skulder". Det siste slagordet ble etterhvert byttet ut med "hæren og arbeiderne, skulder ved skulder" (Kürkçüghil, Kurdistan Aktuell 67/68). Fremveksten av arbeiderbevegelsen kunne likevel ikke unngå å gjøre inntrykk, slik at Yön etterhvert ble mindre populært og måtte stenge i 1967. Plassen ble imidlertid raskt tatt over av to andre ukeaviser, Ant ("løfte") og Türk Solu ("Tyrkias venstreside"). Den første var markert pro-DISK, pro-TIP og snart også pro-Dev-Genç ("Revolusjonær Ungdom", det nye marxistiske ungdomsforbundet med utspring i TIPs ungdomsorganisasjon) og kritisk til den gamle TIP-ledelsen (NOTE 31). Også Türk Solu støttet radikaliseringen, men var mer inspirert av det gamle Yön-miljøet: Studentene skulle agitere, offiserene slå til og en nasjonal junta ta makten. Denne linjen ble særlig ført frem av den tidligere TKP-eren Mihri Belli, som på dette tidspunktet var en av de ideologiske lederne for den nye ungdomsorganisasjonen Dev-Genç (Devrimci Gençlik):

Etterhvert ble det klart at det tyrkiske ungdomsopprøret dessuten var del av en internasjonal bevegelse, bestående av både anti-koloniale frigjøringskriger, ungdoms- og studentopprør og økende misnøye på arbeidsplassene med sitt toppunkt i den franske generalstreiken i mai 1968. Mange i Tyrkia begynte nå å etterlikne sine forbilder i andre land, noe som til tider tok form av direkte teoretisk import, f.eks. fra de såkalte "sosialistiske landene" (først og fremst Sovjet, Kina og Albania) eller fra de ulike geriljateoretikerne som "Che" Guevara og Ho Chi-Minh.

Alle disse forholdene gjorde at TIP etterhvert ble utsatt for et sterkt internt så vel som eksternt press, som til slutt først lammet og deretter sprengte partiet. Mange ungdomsmiljøer så på både TIP og det forbudte TKP som strengt legalistiske partier, som ville holde seg innen rammene av grunnloven fra 1961: Begge stod f.eks. steilt på idéen om "den fredelige overgangen til sosialisme" og vektleggingen av parlamentarisk arbeid frem for aktivisme og organiseringen på arbeidsplassene. I kjølvannet av den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia 1968, brøt det dessuten ut omfattende diskusjoner om synet på om det virkelig var sosialisme i Østblokken. TIP ble stort sett lammet av fløykamper og gjenoppstod derfor etter 1971-kuppet som fire ulike partier, inkludert det kurdiske TKSP (Lipovski 1992) (NOTE 32).

Generalstreik og mistillit til systemet

Den hjemlige situasjonen ble mer og mer opphetet, samtidig med at fler begynte å miste troen på å arbeide innen systemet. Utover tiåret hadde tilliten til det politiske systemet vært raskt fallende, alene illustrert ved det synkende stemmetallet ved valg: I 1950 og 1954 var velgeroppmøtet på henholdsvis 90% og 88,6%, mens andelen var nede på 76,6% i 1957. Etter en kort oppgang ved valget i 1961 (81,0%) var den sunket til bare 54% av de registrerte velgerne i 1965 (Ahmad 1977:196). I 1969 var tallet 64,3% (Ahmad 1977:192). Også kvinneandelen i nasjonalforsamlingen gikk ned: Fra 14-18 representanter 1935-46, til bare hhv. 3, 4 og 7 ved de tre valgene i perioden (Finkel og Sirman 1990:271). Omvendt var det en økende selvtillit særlig innen fagbevegelsen, og i 1969 gikk 800.000 arbeidere til generalstreik mot en lov som skulle hindre de mindre fagforeningene. 15.-16. juni var det massivt fremmøte, særlig i Istanbul med 100.000 i demonstrasjonstog. Regjeringen beskrev generalstreiken som "en generalprøve på revolusjon" og innførte unntakstilstand (Ahmad 1977: 202). Også i militæret var det uro, og i mai 1970 ble to oberster arrestert for å ha oppfordret til "militær revolusjon". Det ble forbudt for offiserer å besøke andre enheter, og pressen rapporterte om at 700 andre oberster plutselig var blitt "pensjonert" (Ahmad 1977: 202) (NOTE 33).

Studentene tok nå det hele som et startsignal til å begynne med væpnet kamp mot regimet, og de mest fremtredende lederne flyttet raskt opp i fjellene eller gikk under jorden for å drive geriljakrig. I mellomtiden var TIP sin studentorganisasjon FKF (Fikir Kulüpleri Federasyonu; "Føderasjonen av Idé-Klubber") blitt stadig mer radikalisert og hadde i 1969 skiftet navn til "Føderasjonen av Revolusjonær Ungdom" (Devrimci Gençlik Federasyonu) eller Dev-Genç. Fra dette studentmiljøet sprang det nå frem en rekke nye venstregrupper som snart skulle være med å gjøre universiteter og slumforsteder til regulære slagmarker. Bevegelsen delte seg raskt i tre forskjellige retninger, knyttet til hver av de unge lederne Mahir Çayan, Deniz Gezmish og Ibrahim Kaypakkaya (NOTE 34). Alle disse gruppene så seg selv som en geriljafortropp og drev med ulike aksjoner som f.eks. flykapringer, bortføringer av NATO-personell og angrep mot politistasjoner, i tillegg til inntektsskapende aktiviteter som f.eks. bankran og smykketyverier. Likevel hadde de ulike ideologiske forbilder, dvs. at Gezmish sitt THKO var inspirert av "Che" Guevara og Kaypakkaya sitt TKP/ML av Mao Zedong, mens Çayan sitt THKP/C fulgte en linje mer i tråd med argentineren Amilcar Cabral. I praksis gjorde de tre gruppene mye av det samme, men i teorien gikk uenighetene på om det var mulig å sette i gang en revolusjon alene ved hjelp av geriljaenhetene (Guevara sin foco-teori), eller om det var nødvendig med en politisk organisasjon (Mao). De skilte også lag på spørsmålet om det viktigste arbeidet skulle finne sted i byene (Cabral) eller på landet (Mao, Guevara).

Ny militærintervensjon

12. mars 1971 overrakte militærets øverstkommanderende et "memorandum" til regjeringen, som ble holdt ansvarlig for "anarki, broderstrid og sosial og økonomisk urolighet" (Ahmad 1977:205). Statsminister Demirel trådte straks tilbake, for å unngå at militæret selv skulle ta over makten. 27. april 1971 ble det innført unntakstilstand i 11 av 67 provinser. Aviser ble suspendert og bokbutikker truet med rettssak dersom de solgte "undergravende litteratur" og forbudte magasiner. Venstreorienterte blader og tidsskrifter ble forbudt, mens høyreaviser tilknyttet MHP fortsatt kunne selges fritt. 3. mai ble både streiker og lockout forbudt, slik at det med ett slag ble lagt lokk på den stigende militansen blant arbeiderne. Mellom kl. 24 og kl. 03 samme natten ble det innført utgangsforbud og 30.000 soldater ble utkommandert i Istanbul for å finne Ephraim Elrom (den israelske konsulen som var blitt bortført av en geriljastyrke). Grunnloven fra 1960 ble endret uttrykkelig for å unngå en ny periode med "liberalisering". 20. juli ble TIP oppløst. Venstreorienterte forfattere som Yashar Kemal, forskere som Ismail Besikçi og professorer som Mümtaz Soyzal kom alle i fengsel. (Ahmad 1977: 294-5). 18.-25. oktober besøkte dronning Elizabeth II landet, som om det ikke hadde skjedd noen ting. To dager etterpå gikk regjeringen av, for deretter å bli gjeninnsatt i desember med et nytt program (NOTE 35).

3.2.3. PKK - ett blant flere nye kurdiske partier

Ettersom det var ulovlig å opprette partier på et regionalt eller etnisk grunnlag, ble mange kurdere etterhvert drevet i retning av den nye revolusjonære og illegale venstresiden der de ofte ble svært fremtredende (kanskje så mye som 60% av venstreaktivistene var kurdere). Dette gjaldt f.eks. Deniz Gezmish, selv om han (som så mange andre) så seg selv først og fremst som marxist. Etter militærinngrepet i 1971 ble dette bildet betydelig endret, og det spratt frem en lang rekke nye kurdiske venstregrupper i skarp konkurranse med både hverandre og de tilsvarende tyrkiske gruppene. Og der kurderorganisasjonene før 1971 hadde vært mest opptatt av forhold som regional økonomisk utvikling, kulturelle rettigheter og alfabetisering ble kravene nå stadig mer vidtgående. Stadig oftere ble det reist krav om nasjonal selvbestemmelse — om nødvendig gjennom en separat kurdisk stat. Særlig det siste kravet fikk til gjengjeld en noe blandet mottakelse i de tyrkiske venstrepartiene.

I årene 1971-73 var kanskje så mye som 12.-15.000 personer satt i fengsel for sin politiske virksomhet (Udkig 1983:32). Noen hadde fengselsdommer på opp til 10 år, men i 1974 vedtok den nye CHP-regjeringen amnesti, og mange tok straks opp tråden som de hadde blitt tvunget til å forlate tre år tidligere; på den ene siden i KDP-Tyrkia, TIP eller DDKO, og på den andre siden i de ulike geriljagruppene. Mye av uenigheten utover tiåret kom dermed til å kretse om de ulike vurderinger av tiden opp til 1971, men også om forholdet til de ulike "sosialistiske fyrtårn" som Sovjet, Kina og Albania samt til de kurdiske partiene i Nord-Irak. På denne måten oppstod det hele 10-12 ulike partibyggende grupper og organisasjoner utover tiåret, som alle påstod å representere kurderne.

Partiya Karkeren Kurdistan — PKK

Den første direkte kimen til PKK kan spores tilbake til et hemmelig møte i 1974, i Tuzlucayir-distriktet i Ankara, der en mindre forsamling av kurdiske politiske aktivister vedtok å bryte med det som de kalte den "tyrkiske venstresiden". Flere av disse personene skulle senere bli svært sentrale i det nye partiet Kurdistans Arbeiderparti (PKK): Abdullah Öcalan, Kesire Yildirim, Cemil Bayik, Ali Özer, Musa Erdoghan, Ismet Kilic, Hasan Asgar Gurgoze, Kemal Pir, Kamer Özkan, Haki Karer og Ali Haydar Kaytan. I følge den offisielle partiversjonen var antallet 11 mennesker, mens den senere PKK-avhopperen Abdulkadir Aygan mener det bare var syv personer til stede på møtet: Abdullah Öcalan, Haki Karer, Kemal Pir, Mehmet Hayri Durmush, Mazlum Doghan, Cemil Bayik og ?ahin Dönmez (Imset 1992:10-11).

De fleste i forsamlingen hadde vært sympatisører av enten THKP-C eller THKO, og Abdullah Öcalan hadde vært medlem av Dev-Genç og sittet i fengsel for sin politiske aktivitet (NOTE 36). Den avgjørende fellesnevneren var at de mente det kurdiske nasjonale spørsmålet var blitt tildelt en underordnet rolle i alle de daværende venstreorganisasjonene. Derfor ville de nå starte opp en egen kurdisk bevegelse for nasjonal frigjøring, for å bekjempe den diskrimineringen de mente gikk som en rød tråd gjennom hele det tyrkiske samfunnet — medregnet den marxistiske opposisjonen. Gruppen var likevel ikke en rent kurdisk gruppe, men inkluderte også personer med Laz-bakgrunn som Kemal Pir og den tyrkiske marxisten Mehmet Hayri Durmush.

Den nye gruppen ble etterhvert kjent bl.a. som Ulusalcilar eller "nasjonalistene" (mest brukt av de tyrkiske organisasjonene), men den gjennomgående betegnelsen var Apocular ("Apo-istene", engelsk betegnelse: "Apocus") etter deres leder Abdullah Öcalan med kallenavnet Apo. Dette sier noe om den dominerende posisjonen til Öcalan helt fra begynnelsen, men også om den nye gruppens bevisste bruk av de tyrkiske ordene "apo" som betyr "onkel" og "öc alan" som betyr "hevner". Frem mot partistiftingen brukte gruppen dessuten betegnelsene "Kurdistans Revolusjonære" og "den Nasjonale Frigjøringshæren"/UKO (Ulusal Kurtulush Ordu).

Den første tiden fungerte Apocular som en studiegruppe basert i Ankara, men fra 1975 la de stadig mer vekt på aksjonisme for å skaffe seg inntekter og sette sin politikk ut i livet. Samtidig vendte de seg mot de kurdiske områdene i Øst-Tyrkia, dvs. det egentlige Kurdistan. De følgende årene var aktiviteten særlig konsentrert i provinsene Gaziantep, Elazigh, Tunceli, Kahraman Marash og Sanliurfa, i tillegg til Diyarbakir særlig i 1978-1979. Aktivitetene bestod bl.a. i hemmelige studiemøter med "studenter, arbeidere og lokale ungdommer" (Imset 1992:13), i tillegg til væpnete aksjoner (den første var et bankran i Tunceli/Dersim). Gruppen tok opp spørsmål som den økonomiske utbyttingen av regionen og på hvordan kurderne hadde andre nasjonale kjennetegn enn tyrkerne - dvs. språk, kultur og økonomiske og sosiale strukturer. Etterhvert konkluderte de med at de tyrkiske troppene var en okkupasjonshær, og at Kurdistan var en koloni (Imset 1992: 12-14). På det tidspunktet mente de fleste andre gruppene stort sett bare at kurderne ble utsatt for "undertrykking" og "assimilering", men ikke kolonisering.

I takt med den ideologiske avklaringen i gruppen vokste også behovet for organisasjon. På dette tidspunket var den ideologiske debatten i Tyrkia blitt stadig mer opphetet, og det kom til et nivå med svært hyppige og til tider voldelige konfrontasjoner der også venstregruppene angrep hverandre. Særlig de tyrkiske organisasjonene beskyldte Apocular for å diskriminere tyrkere og følge en nasjonalistisk linje, i motsetning til en revolusjonær og marxistisk. Noen (først og fremst det maoistisk-inspirerte TIKP) gikk til og med så langt som å anklage dem for å være en kurdisk parallell til de tyrkiske fascistene, dvs. at de stod på en rasistisk og "sosialfascistisk" plattform (sosialister i ord, men fascister i handling). Apocular på sin side beskyldte de tyrkiske venstreorganisasjonene for "sosialsjåvinisme" (dvs. sosialister i ord, men sjåvinister i handling), og angrep de andre kurdiske strømningene for "primitiv nasjonalisme" eller for å være "nasjonalistiske reformister".

DDKD og DHKD

Likevel var PKK fortsatt bare en enkelt av flere ulike organisasjoner, og det var flere som både var mye større og mer innflytelsesrike, men også en del som var mindre og ganske betydningsløse. Bortsett fra det venstresosialistiske TKSP sprang de fleste formelt ut fra andre kurdiske organisasjoner — i motsetning til PKK som direkte hadde vært en del av den tyrkiske venstresiden. Rekrutteringsgrunnlaget var nok likevel relativt likt, i form av kurdere som protesterte mot assimileringen. På den andre siden var det ingen av dem som hadde så nære forbindelser med stammevesenet som de irakisk-kurdiske partiene, selv om disse fremdeles ble sett på som politiske referansepunkter. Uansett fikk KDP-splittelsen direkte konsekvenser for de fleste av de nye kurderpartiene:

Avleggeren KDP-Tyrkia var f.eks. allerede blitt splittet i to deler rundt 1971-72, men bruddet ble først endelig i 1975 da Barzani led et avgjørende nederlag og Jalal Talabani sitt PUK ble det nye forbildet for mange. Sammen med andre tidligere DDKO-medlemmer forsøkte nå KDP-Sivancilar å gjenopprette organisasjonen i Istanbul og Ankara under navnet DDKD (Devrimci Demokratik Kultur Dernekleri, eller Revolusjonære Demokratiske Kulturforeninger). Samtidig stiftet en rekke personer fra det gamle TIP (bl.a. Tarik Ziya Ekinci og Kemal Burkay) sitt eget selvstendige Tyrkias Kurdiske Sosialistparti (TKSP), som tok sikte på å gjenopplive DDKO under navnet DHKD (Devrimci Halk Demokratik Dernekleri, eller Revolusjonære Folkelige Kulturforeninger) fra 1977. Utover tiåret oppstod det med andre ord to ulike kurdiske strømninger som begge var pro-Sovjet, pro-Talabani og hevdet å ta opp arven fra det opprinnelige DDKO. Den viktigste forskjellen kom til å bli at DHKD/TKSP i hovedsak forble samlet, mens DDKD ga opphav til en rekke nye avleggere (først og fremst den maoistiske Kawa-gruppen og de uavhengige revolusjonære i Rizgarî-gruppen), som deretter fant nye spørsmål å dele seg på (NOTE 37). Dermed kunne DHKD/TKSP konsentrere seg om å bygge ut organisasjonen, slik at de på kort tid klarte å bli en virkelig folkebevegelse i de kurdiske områdene. Her ble de bl.a. kjent under navnene Özgürlük Yolu/Riya Azadi ("Frihetens Vei") og Roja Welat ("Hjemlandets Sol") etter deres to månedsaviser. Kawa og Rizgarî ble på sin side neppe mye mer enn studentgrupper med våpen, og klarte såvidt å overleve i fjellene.

Endelig fantes det også en pro-sovjetisk strømning som var mot Talabani, og som fortsatte sitt arbeid innen KDP-Tyrkia som støttet Barzani. I 1978 brøt de likevel ut for å stifte sin egen organisasjon KUK (Kurdistan Ulusal Kurtulushculari, eller Kurdistans Nasjonale Frigjørere), som snart kom til å ligge i skarp strid med PKK. Ved siden av disse organisasjonene oppstod det også et lite "rent" Moskva-parti under navnet KKP (Kurdistans Kommunistiske Parti), og det uavhengige Kurdistans Arbeider-Fortroppsparti (PPKK, Partiya Peshenga Karkeren Kurdistan). (NOTE 38).

Total splittelse

Splittelsen var med andre ord ganske omfattende blant kurderne, noe som likevel langt ble overgått av kaoset på den tyrkiske siden (der også mange kurdere var aktive): TIP var som beskrevet gjenoppstått i form av fire ulike partier (inkludert en kurdisk avlegger), mens THKO-miljøet delte seg i tre hovedretninger som siden stiftet hvert sitt parti; Albania-partiet TDKP, det pro-sovjetiske TKEP og endelig TIKB som ønsket å orientere seg mer selvstendig (NOTE 39). Også maoistene tredelte seg og var i løpet av kort tid fordelt på partiene TKP/ML, TIKP og det mer Albania-orienterte TKP/ML-Hareketi. Det tidligere THKP-C var imidlertid splintret i ikke mindre enn 16-20 forskjellige grupper som alle gjorde krav på å være de rette arvtakerne etter Mahir Çayan, selv om bare 9-10 klarte å overleve ut tiåret og bare to av dem (Devrimci Yol og Devrimci Sol) kunne sies å ha et virkelig massegrunnlag. I 1979 kunne venstreavisen Aydinlik offentligjøre 49 ulike manifester til forskjellige partibyggende venstreradikale og revolusjonære organisasjoner, inkludert ett dusin kurdiske ditto (NOTE 40). Til og med det gamle TKP opplevde en tid en kort gjenoppblomstring: Fra en lite oppmuntrende eksiltilværelse frem til 1960-tallet ble de etterhvert en relativt betydelig strømning blant studenter, småborgere og byråkrater i fagbevegelsen. I 1975 ble en gruppe TKP-medlemmer uventet "katapultert" inn i DISK-ledelsen, der de bl.a. ble kjent for å alliere seg med fagbevegelsens høyreside og å stå i spissen for utrenskinger av tillitsvalgte som tilhørte andre partier (Schick og Tonak 1987:166) (NOTE 41).

De minste smågruppene bestod kanskje bare av noen få personer fra den samme familien, evt. den samme landsbyen. Andre kunne gi ut ukeaviser med flere titusener i opplag og stille med et tilsvarende antall demonstranter til aksjoner og markeringer. Den mest populære strømningen var sannsynligvis Devrimci Yol ("Revolusjonær Vei" eller Dev-Yol) som til slutt hadde lokalavdelinger i samtlige byer i Tyrkia — inkludert de kurdiske områdene. Oppslutningen var sterkest blant skoleelever, studenter og arbeidsløse, men de hadde også en betydelig innflytelse i fagbevegelsen og til og med flere av de legale partiene (bl.a. det sosialdemokratiske CHP). Deres leder Mahir Çayan fra før 1971-kuppet var kanskje like ofte avbildet som f.eks. "Che" Guevara og dermed ett av de mest populære symbolene blant ungdommen i Tyrkia på 70-tallet. I 1977 nådde Dev-Yol-bevegelsen sitt høydepunkt på 1. mai-markeringen i Istanbul, der rundt 1/5 (over 40.000 av 250.000. Schick og Tonak 1987:147) gikk under dens paroler i demonstrasjonstoget (NOTE 42). På det tidspunktet var Dev-Yol imidlertid blitt som "en stor kropp uten et hode", og det var voksende misnøye innad i organisasjonen. Dermed var det duket for en avskalling, og på 1. mai-feiringen det neste året var det den nye organisasjonen Devrimci Sol ("Revolusjonært Venstre") som vakte mest oppsikt. Dev-Sol mente særlig at Dev-Yol-ledelsen hadde forsømt arbeidet med partibygging, og at den var for defensiv i spørsmålet om å gjenoppta geriljakampen — noe de følgelig straks kastet seg selv over.

3.2.4. Tyrkia på randen av borgerkrig

Det politiske systemet var nå i dyp krise. Selv om tre av fire velgere støttet opp om de to største partiene i landet (CHP og AP), trakk både politikerne og velgerne i hver sine retninger: Skiftende og ustabile regjeringer avløste hverandre. To ganger var det sosialdemokratisk regjering, og to ganger var det den høyreorienterte "Nasjonalistfronten" som hadde makten. Til tider var det ikke noen fungerende regjering i det hele tatt, f.eks. i 1975 der det var sammenhengende regjeringskrise i 213 dager - den lengste i landets historie (Ahmad 1977:352). Dermed var situasjonen det omvendte av 1950-tallet, ettersom det nå fantes en lang rekke ulike partier som ikke selv kunne mønstre flertall — knapt nok sammen med andre. Fra 1971 til 1980 avløste 10 forskjellige regjeringer hverandre i Tyrkia, og ikke én av dem representerte et flertall i nasjonalforsamlingen. Tungen på vektskålen ble utgjort av de to høyrepartiene til Necmettin Erbakan og Alparslan Türkesh. Det mest dramatiske fant imidlertid sted uten for parlamentsbygget, og ble ikke gjort mindre av den internasjonale oljekrisen:

Økonomisk krise

Ved inngangen til 70-tallet ble de fleste landene i verden rammet av den såkalte oljekrisen. I Tyrkia førte den bl.a. til en firedobling av oljeprisene og en tilsvarende forverring av handelsbalansen som følge av mangelen på utenlandsk valuta. Prisene økte hver eneste dag, med et inflasjonsnivå på mellom 16 og 28%. Under den andre sosialdemokratiske Ecevit-regjeringen fra 1978 var økonomien så nær sammenbruddet som mulig, bl.a. med en inflasjon på over 100% (NOTE 43). Samtidig hadde det Internasjonale Pengefondet valgt ut Tyrkia som en prøvestein for en ny og hardere linje overfor land med knugende gjeldsproblemer. Betingelsene for et nytt lån var knallharde og av typen drastiske kutt i offentlig sektor, omfattende privatisering og avvikling av importvern. Samtidig var antallet tapte arbeidsdager som følge av streik hele tre ganger høyere 1977-80 enn 1973-76 (Finkel og Sirman 1990:232). TÜSIAD, interesseorganisasjonen til Istanbuls største industrifolk, var sterkt kritisk til utviklingen og satte bl.a. i gang en kampanje for Ecevit-regjeringens avgang i form av avisannonser og trusler om generalstreik blant lastebileierne. Kampanjen ble svært omstridt, bl.a. fordi det var første gangen en privat næringsorganisasjon så åpenlyst blandet seg inn i partipolitikken, men også fordi en tilsvarende kampanje hadde funnet sted i Chile noen år tidligere — rett før militærkuppet til Pinochet i 1973.

Venstresiden trapper opp

Bortsett fra TIP-avleggerne var stort sett samtlige venstreorganisasjoner strengt forbudte og måtte operere under jorden. Mange var begynt å ta opp våpen enten i selvforsvar eller som ledd i en mer offensiv strategi. Siden februar 1968 var det blitt stadig mer vanlig for de forbudte venstrepartiene å være involvert f.eks. i skuddveksling med politiet og/eller fascister. Likevel var det først og fremst i de nye THKP-C-miljøene at det var størst oppslutning om den væpnete kampen som en grunnleggende metode: Bortsett fra Dev-Yol og Kurtulush-gruppen (med henholdsvis 40.000 og 10.000 tilhengere under sine paroler på 1. mai 1977. Schick og Tonak 1987) drev de alle systematisk med væpnete "Robin Hood"-aksjoner (tok fra de rike, ga til de fattige) og angrep på fascister og politistasjoner (NOTE 44). Dev-Sols kritikk minnet mye om de andres, men klarte nå i løpet av kort tid å få et virkelig massefølge, eller med Imset (1992:428): "In a matter of years, this organization became not only Turkey’s most serious terrorist threat but also the only organization in the spectrum of the Marxist Armed Left which has managed to integrate armed cell-struggle with mass organizational activities…". De gjennomførte bl.a. hundrevis av aksjoner mot politistasjoner og utvalgte enkeltpersoner, f.eks. ministre og politifolk som de mente hadde vært spesielt grusomme mot folk (NOTE 45).

Selv om mye av aktiviteten var konsentrert rundt ungdoms- og studentmiljøene, var det også tegn til bevegelse i arbeiderklassen: DISK hadde blitt gjenopprettet etter forbudet i 1971, og stod nå i spissen for en rekke harde lønnskamper og streiker for forbedring av levestandarden, i tillegg til en rekke politiske kampanjer mot innføringen av såkalte "statssikkerhetsdomstoler" fra 1971 (DGM — Devlet Güvenlik Mahkemesi), mot politivold og mot den fremvoksende fascismen. Fra 1976 var det dessuten DISK som arrangerte 1. mai-demonstrasjoner, etter over 50 år med forbud. Disse markeringene samlet det meste av venstresiden, med hundretusener som deltakere. I 1980 var DISK sitt medlemstall gått opp til nærmere 600.000 (Schick og Tonak 1987:322. Birand 1987:81), og flere av forbundene var involvert i en rekke blodige sammenstøt med politi og fascister (NOTE 46).

Likevel var det langt fra alle venstreorienterte og kurdere som var aktive på den ytterste venstrefløyen; ganske mange støttet forholdsvis passivt opp om det sosialdemokratiske CHP, akkurat som flertallet av de tyrkiske arbeiderne. Før valget i 1973 dro bl.a. partilederen Bülent Ecevit rundt i Øst-Anatolia (Kurdistan) og satte frem løfter om å ta spesielt hensyn til denne regionen. CHP var opprinnelig det gamle partiet til Mustafa Kemal, men hadde vært i opposisjon siden 50-tallet (bortsett fra noen år på 1960-tallet) og stod nå frem som så moderne, radikalt og USA-kritisk at det kunne fange opp mye av den nye venstrevinden (NOTE 47). Ecevit ble av mange betraktet som "Tyrkias håp" og var bl.a. blitt populær da han var statsminister under Kypros-invasjonen i 1974 og resolutt sendte tropper til øyen. Ved valget i 1975 gikk CHP frem fra 35,4 til 43,9% av stemmene, mens høyrepartiene gikk fra 65 til 55%. Men heller ikke CHP slapp for å bli trakassert av ytre høyre og i 1975 slapp Ecevit så vidt fra å bli steinet i forbindelse med et folkemøte i en provinsby. Angrepet førte til at han åtte dager senere kunne stå i spissen for en massemobilisering med 200.000 deltakere på Taksim-plassen i Istanbul, der han bl.a. anklaget den nye Demirel-regjeringen for å rydde grunnen for en fascistisk maktovertaking (Ahmad 1977:352-353).

"Demirel i parlamentet, Türkesh i gatene"

På dette tidspunktet ble den åpne fascismen stadig sterkere: I 1970 fantes det trolig bare noen få tusen "gråulver", men på sitt høydepunkt hadde den militante MHP-organisasjonen Ülkücü (Idealistene) kanskje 100.000-200.000 medlemmer og et stort antall lokalavdelinger og forgreininger i hele landet (Udkig 1983). Særlig fra 1975 skjedde det en drastisk økning i den høyreekstreme volden, som til da stort sett bare hadde vært rettet mot venstreorienterte studenter og arbeidere. Nå ble også kritiske, borgerlige journalister utsatt for volden (NOTE 48) og MHP klarte å provosere frem massehysteri og ryste hele lokalsamfunn med sine sjokkerende og velregisserte aksjoner, bl.a. i Kahraman Marash 1978 og Çorum 1980 (NOTE 49). Ved valget i 1977 ble MHP doblet og oppnådde hele 6,4% av stemmene, dvs. en million velgere (NOTE 50). Av disse var knapt 1/3 organiserte partimedlemmer. Volden var opphørt som isolerte tilfeller, men bestod nå i systematiske kampanjer som skulle spre frykt og kaos og skremme folk flest vekk fra politisk aktivitet. Den skulle heller ikke være forbeholdt bakgatene, men slå til uventet på offentlige plasser som kafeer, busskøer og innkjøpssteder og på ulik vis involvere folk flest i deres dagligliv. Folk skulle lengtes etter "en sterk mann" som kunne ordne opp, og hvem ville være mer velegnet enn MHP-"føreren" bashbugh Türkesh (Birand 1987).

De andre på høyresiden var åpenbart ikke grunnleggende uenige med MHP. I hvert fall dannet de tre partiene (AP, MHP og MSP) koalisjonsregjering 1975-77, under navnet "Nasjonalistfronten" (NOTE 51). Særlig MHP og MSP brukte anledningen til å forsyne seg grovt av offentlige stillinger, der de rensket ut motstandere og deretter bare satte inn sine egne tilhengere. Det var i denne perioden at fascistføreren Türkesh var visestatsminister og dermed også sjef for sikkerhetstjenesten, i tillegg til at MHP også fikk ministerposten for toll og monopoler, selv om det var kjent at partiet hadde nære bånd til narkotikasmugling. Regjeringen førte til voldsomme protester, streikebølger og kampanjer under slagordet "Demirel i parlamentet, Türkesh i gatene" — for å understreke båndene mellom statsmakten og de høyreekstreme, og at MHP fungerte som en type stormtropper for regjeringen.

Omfattende politisering

På denne måten ble statsapparatet bare mer og mer politisert, inkludert politiet som etterhvert delte seg opp i Pol-Der ("Venstre") og Pol-Bir ("Høyre"), som bare arresterte henholdsvis høyre- og venstreradikale og tilsvarende slapp løs "sine egne". Også blant soldatene var det uro; det var etterhvert ganske mange tidligere studentaktivister som hadde "søkt tilflukt" i hæren, og som nå hadde funnet et nytt publikum for sin agitasjon. Dette skjedde samtidig med den økende politiske volden fra både høyre og venstre i form av væpnete sammenstøt, bortføringer og bankran ("konfiskasjoner") pluss opprettelsen av såkalte "frigjorte områder" i 31 av 67 provinser (NOTE 52). Før unntakstilstanden var flere lokalsamfunn bokstavelig talt delt opp to halvdeler, der fascistene kontrollerte den ene og de revolusjonære den andre.

Utover disse aktivitetene til venstre- og høyresiden hadde også de ulike etniske mindretallene begynt å våkne, og fra 1975 hadde ASALA-grupper (den Hemmelige Hæren til Frigjøring av Armenia) gjennomført flere likvidasjoner av tyrkiske diplomater i utlandet og en rekke aksjoner inne i selve Tyrkia. Endelig fikk også islamistene mer og mer selvtillit, bl.a. mens de deltok i regjeringen både med CHP og som en del av "Nasjonalistfronten". Utover 70-tallet stod Erbakan og MSP bak en rekke stormarkeringer, der de bl.a. krevde Tyrkias grunnlov erstattet med islamsk lov (Sharia). For Tyrkias kemalistiske (og dermed anti-religiøse) militærapparat var de grønne flaggene til islamistene en nesten like stor provokasjon som de røde flaggene til sosialistene. Dette ble bare enda mer sant i løpet av 1979, da den iranske revolusjonen sendte sine sjokkbølger gjennom Midt-Østen. Med ett slag var Vesten blitt fratatt sin fremste allierte i regionen, slik at presset for "stabilitet" i Tyrkia hadde økt tilsvarende. Det var på det tidspunktet at USA opphevet sin våpenboikott, og lot Kypros være Kypros.

3.2.5. Militæret tar makten

12. september 1980 tok militæret makten fra den valgte regjeringen. Dette hadde skjedd to ganger tidligere, i 1960 og i 1971. Begge ganger gikk det dramatisk for seg i form av overgrep, mishandlinger og tusener av fengslete: I 1960 ble statsministeren gjennom 10 år avsatt og henrettet. I 1971 ble det foreslått å innføre dødsstraff for bortføringsaksjoner, med tilbakevirkende kraft. I kjølvannet av 1980 ble nå samtlige partier forbudt og deres eiendommer konfiskert. Med generalstaben i spissen var det dessuten militæret som institusjon som tok makten; det var ingen ukontrollert sammensvergelse mellom offiserer på mellomnivå (slik som det første kuppet) eller et inngrep for å unngå noe sånt (slik som det andre kuppet).

Med innføringen av unntakstilstand fra 1978 var politiets og militærets fullmakter allerede blitt kraftig utvidet, med rett til å forby streiker, offentlige møter og demonstrasjoner, suspendere aviser og publikasjoner samt avsette offentlig ansatte med "uønskete" politiske holdninger. Ettersom de fleste av venstrepartiene allerede opererte under jorden fra før, rammet inngrepet derfor først og fremst de mest lovlydige. I 1980 ble imidlertid stort sett samtlige partier, organisasjoner og foreninger først opptrevlet og deretter oppløst; tiltalt for diverse politiske forbrytelser som å ha "tilskyndet til borgerkrig" (Alparslan Türkesh), "krenking av Tyrkias ikke-religiøse grunnlov" (Necmettin Erbakan) eller for å drive frem "marxist-leninistisk revolusjonær organisering" og stå bak en "sammensvergelse for å opprette proletariatets diktatur" (DISK, m.fl.). De neste 10 årene skulle det være forbudt for ledelsen i partiene fra før 1980 å bli medlem eller ha andre forbindelser med fremtidige politiske partier eller å stille til valg som uavhengige. I 1982 innførte militæret den mest restriktive grunnloven til dato, med særlige rettigheter til seg selv og deres Nasjonale Sikkerhetsråd (MGK). Det ble innført 10% sperregrense ved parlamentsvalg, forbud mot streiker med politiske hensikter og innen bestemte offentlige tjenester. Endelig kom det nye og deltaljerte regler for organisasjonslivet, bl.a. ble det forbudt å opprette særegne kvinne- og ungdoms- og utenlandsavdelinger (med begrunnelsen at det var "diskriminerende"). Universitetsansatte og andre offentlig ansatte samt representanter for de væpnete styrkene fikk ikke lov å være partimedlemmer i det hele tatt. Partiene selv fikk forbud mot å innlede samarbeid med fagforeninger og yrkessammenslutninger, og det ble mulig for statsanklageren å gå til Forfatningsdomstolen for å få partiene oppløst (Finkel og Sirman 1990:150).

Status

Det er vanskelig å finne nøyaktige og samlete tall for omfanget av arrestasjoner, rettsaker osv. etter kuppet. Ettersom den ene fengslingen ofte førte til den neste, var tallene dessuten jevnt stigende. I løpet av de neste fire årene er det likevel sannsynlig at så mye som 178.565 personer ble arrestert, 64.505 tilbakeholdt, 41.727 domfelt (derav 326 dødsdommer), mens 27 personer ble henrettet for "politiske og ideologiske forbrytelser" (Birand 1987:212). De over 60.000 tilbakeholdte ble i tillegg klassifisert etter politisk overbevisning, derav 54% venstre, 14% høyre og 7% separatister (fortrinnsvis kurdere), i følge militærets egne tall (McDowall 1996:414) (NOTE 53). Andre mener at tallene var noe høyere for separatister og noe lavere for høyreorienterte, hhv. 3177 personer (ca 17%) og 916 personer (ca. 5%) av 19.978 fengslete (Gunter 1990:67).

I sin "tale til nasjonen" påstod den nye statssjefen, general Evren, at "anarki, terrorisme og separatisme" hadde ført til 5.241 dødsfall og 14.152 sårete, dvs. antall som nærmet seg det største slaget under frigjøringskrigen på 1920-tallet med 5.713 dødsfall og 18.480 sårete (Birand 1987:193). Den siste tiden før kuppet døde det kanskje mellom 20 og 25 mennesker om dagen, som følge av voldsomme sammenstøt mellom høyre- og venstresiden (Udkig 1983:14). Det er høyst uklart hvem som hadde ansvaret for flest dødsfall — av de over 5.000 drapssakene 1974-1980 var det bare ¼ som førte til rettssak etter militærkuppet, og det er bare disse tilfellene som er blitt oppsummert og studert: De venstreorienterte fangene ble nå tiltalt for å ha drept 729 mennesker og såret 914. De høyreorienterte ble tiltalt for å ha drept 434 og såret 508, mens "separatister" ble tiltalt for henholdsvis 224 og 251 personer (Imset 1992:5). Dette betyr at høyresiden ble anklaget for 37% av de etterforskete dødsfallene, mens deres andel av de fengslete bare var 14%, i følge militærets egne tall.

I den samme fireårsperioden ble det dessuten beslaglagt 26 rakettutskytere, 1 morter, 638.000 håndpistoler, 4.000 automatpistoler, 48.000 rifler, 7.000 maskingeværer og 6 millioner runder med ammunisjon (Birand 1987:212). Mens dette stod på, var det et kraftig fall i antallet døde som følge av vold mellom ulike politiske eller religiøse grupper; et fall som imidlertid skjedde på drastisk bekostning av personvernet overfor statsmakten: Barn ned til 12 år ble fengslet, og fanger ble systematisk utsatt for tortur og overgrep. Det ble en regel også å arrestere personer som bare hadde ytret sympatier, men ikke selv gjort noe aktivt, dvs. såkalte "tankeforbrytelser".

Reaksjoner

Med den nye strategiske situasjonen etter revolusjonen i Iran og invasjonen av Afghanistan, pluss vestlige stater med nyvalgte ledere som Ronald Reagan, Helmut Kohl og Margaret Thatcher, var det ikke noen særlig stemning for å kritisere militærjuntaen. I NATOs generalstab hadde det lenge vært økende bekymring for å "tape Tyrkia" (NOTE 54), og da meldingen ble mottatt om kuppet var det i følge interne kilder en oppløftet og "eksaltert" stemning i hovedkvarteret (NOTE 55). Heller ikke NATO-ambassadørene fant grunn til å klage, noe som imidlertid ga problemer både for Danmark og Belgia: Kuppet hadde funnet sted midt under den store NATO-øvelsen "Anvil Express", og de to landenes regjeringer hadde derfor vedtatt å trekke tilbake sine delegasjoner. Likevel valgte deres ambassadører å åpent gi sin støtte til kuppmakerne; på lik linje med USA, Vest-Tyskland og Storbritannia som alle valgte å gjennomføre øvelsen som om intet hadde hendt.

På ministerrådsmøtet til det Europeiske Fellesskapet 15. september ble det vedtatt ett kommuniké om "NATOs fremskutte rolle i regionen". Det var stort sett enighet om at "den tyrkiske hæren er ikke en latin-amerikansk hær", og det ble uttrykt "forståelse og tillit" til at juntaen snart ville gjeninnføre demokratiske former. Dette var dermed i sterk motsetning til reaksjonene rundt det greske oberstkuppet i 1967 og den raske (men ikke fullstendige) isolasjonen av Hellas (Birand 1987:197). Også IMF hadde fått den "stabiliteten" de hadde bedt om, ikke minst da den tidligere Verdensbank-økonomen Turgut Özal ble både visestatsminister og finansminister, og deretter statsminister fra 1983 (NOTE 56). Den nye politikken bestod ikke uventet av økonomisk deregulering, privatisering av statssektoren og åpning for utenlandske investeringer. Det ble slutt på varemangelen for dem som kunne betale, samtidig som ikke minst industriarbeiderne opplevde en alvorlig forverring av levekårene og et brått fall i reallønnen.

Et militærkupp kan beskrives på fler måter. Følgende er fra et telegram som gikk verden rundt i september 1980: "Ankara: I boligkvartererne uden for centrum spillede børnene fodbold og kastede med frisbee på gaderne. Der var ingen trafik, idet der var indført udgangsforbud fra kl. fire om morgenen. De voksne syntes uinteresserede i kuppet, og mange syntes at være glade for at få en fridag. Atmosfæren var mere præget af resignation end af overraskelse. Nogle husmødre udtrykte glæde over, at den normale strømafbrydelse udeblev…Det var faktisk den fredeligste dag i Ankara i mange år. Hverdagen i hovedstaden — og i resten af landet — har ellers været præget af politiske mord, bombeattentater og skyderier." (Udkig 1983:14).

Venstresiden var derimot svært oppbrakt, både i og uten for Tyrkia. Likevel var det ikke noen enighet om karakteren til det nye regimet, noe som i seg selv hindret en effektiv motstandskamp. Situasjonen før kuppet var som tidligere beskrevet at de revolusjonære gruppene kunne bringe hundretusener av arbeidere og studenter i gatene, pluss at tallrike slumkvarterer og regioner på landet kunne regnes som "frigjorte områder" uten for statsmaktens kontroll. Likevel klarte de ikke på noe tidspunkt å forene seg i en felles front mot fascistene, både pga. uenighet om metoder, men også pga. forskjellige vurderinger av den fascistiske trusselens omfang og karakter: For det første beskyldte de stort sett hverandre for å være fascister (NOTE 57). For det andre var det en viktig uenighet om man skulle gå inn for å drive med væpnete aksjoner mot de høyreekstreme partiene, eller om dette var unødvendige provokasjoner og dessuten eliteaksjoner som ville redusere klassekampen til interne oppgjør i bakgatene.

Heller ikke etter kuppet klarte de å bli enige: Dev-Yol mente f.eks. det ikke ville bli de store endringene, fordi generalene allerede lenge hadde hatt den reelle makten i landet. TKP avviste å snakke om et "kupp" i det hele tatt, og ville heller forsøke å spille på potensielle motsetninger innen offisersrekkene. Flere grupper - bl.a. Kurtulush - gikk dessuten mot å regne militærstyret for fascistisk i seg selv, ettersom også det viktigste fascistpartiet MHP var blitt forbudt. Likevel var det få som hadde lyst til å bli værende i landet og ende opp i militærfengslene, og svært mange brukte anledningen til å flykte til Vest-Europa. I løpet av kort tid stod titusener av aktivister uten både ledelse og organisasjon. Reelt var det bare Dev-Sol som oppfordret til øyeblikkelig kamp, under parolen "Juntaen kan ikke tvinge 45 millioner i kne": På de første ukene rakk de å gjennomføre en lang rekke angrep på militæret, og mener selv at de fikk delt ut 100.000-vis av løpesedler på samme dag og på samme tidspunkt i hele landet. Den mest velregisserte og omtalte aksjonen var likevel at de klarte å henrette visepolitimesteren i Istanbul og hans livvakter. Ettersom det ikke ble noen samlet folkeoppstand, måtte imidlertid også Dev-Sol til slutt gå under jorden, slikke sår og vente på bedre tider. Dermed var stort sett samtlige venstrepartier blitt enten fullstendig knust eller i hvert fall kraftig oppløst, for først å gjenoppstå 10 år senere — bortsett fra PKK.